mandag 10. september 2018

#sammenforforebyggingavselvmord

Da jeg startet hos psykolog i fjor vår, hadde jeg en plan om at jeg skulle dele den "reisen" jeg la ut på her inne. Det har jeg ikke klart. "Sannheten" er at jeg i svært liten grad, og særlig ovenfor mine nærmeste, har klart å formidle hvordan jeg EGENTLIG har det. Ikke før nå... 

For ikke så lenge siden, klart jeg å ta et langt og viktig "steg" i riktig retning ved å la en av mine nærmeste få et lite innblikk i de utfordringene jeg har og som i sterk grad har preget og fortsatt preger min hverdag etter Eirik døde. I dag, i forbindelse med verdensdagen for forebygging av selvmord, er jeg klar til å ta det neste steget og fortelle det til "dere", i håp om at min åpenhet kan bidra til at også flere våger å være åpne om sin historie og hva som plager dem.

Jeg har tidligere skrevet om at en del av meg døde den dagen Eirik døde. At jeg opplever at Marita er min "terskel" fra å følge etter Eirik, fordi jeg rett og slett ikke har samvittighet til å la henne miste mamma'n sin på samme måte som hun mistet lillebror, med de konsekvensene jeg vet dette vil/kan medfører.  I tillegg har jeg siden Eirik døde slitt med PTSD, angst og søvnvansker, blitt (og blir) behandlet for tilbakevendende depresjoner, og gjennom samtaler med psykolog blitt klar over en til tider omfattende unngåelsesatferd. 

Jeg har også skrevet om at jeg opplever å være i live, men ikke leve. Det jeg ikke har klart å fortelle noen tidligere, heller ikke til psykologen, er at jeg mange dager våkner opp til èn tanke: "Faen, jeg er fortsatt i live". At jeg hele tiden har ventet på og lengtet etter den dagen jeg skal dø av naturlige årsaker.

Selv om jeg ikke er plaget med selvmordstanker og/eller har noen planer om det, er det ikke lett å fortelle andre at jeg har komme til et aksept om at mitt ønske om døden er noe jeg må lære meg å leve med. Kanskje mest av alt fordi jeg frykter at andre ikke skal forstå at nettopp det å akseptere, innse at det ikke er opp til meg å bestemme når jeg skal dø, gir meg mot og styrke til å prøve å gjøre det beste ut av livet "her og nå". Det ene som i utgangspunktet ga meg styrke til å oppsøke hjelp, fordi jeg innså at jeg ikke selv kan bestemme når døden skal inntreffe - at det å gå rundt i det uvisse og vente på døden ikke gir noen mening. Mot og styrke til å ta tak i de psykiske utfordringene jeg har og som skaper problemer i hverdagen,  nettopp i håp om å gjøre de dagene jeg har igjen så gode som mulig. 

Jeg har fortsatt en "jobb" å gjøre hva PTSD, angst, unngåelsesatferd, søvnvansker og tilbakevendende depresjoner angår. Det preger fortsatt livet mitt i sterk grad, som et hinder for å kunne klare å nå det målet jeg har satt meg - å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. Vet at jeg er inne i en kritisk fase akkurat nå, i påvente av ny henvisning fra fastlegen etter at psykologen jeg gikk hos gikk av med pensjon for en måneds tid siden. Vet at det vil ta minst 4-5 måneder til før jeg er tilbake i behandlingsapparatet. At det nok vil gå enda litt lengre tid før jeg finner tilbake til tryggheten og tilliten som må til for å kunne klare å dele tanker og følelser. Vet at jeg i denne perioden må forsøke å unngå å krype tilbake i det "skallet" der jeg mest av alt prøver å stenge ute alt av tanker og følelser. Der angsten får styre fritt og depresjonene puster meg i nakken - der tårer blir skjult bak et smil.

Livet gir - livet tar. For de aller fleste av oss vil livet oppleves som en evig berg og dalbane, der nedturene ikke er like akseptert å dele med andre som oppturene. Hvorfor er det slik...?

I dag er det verdensdagen for selvmordsforebygging, og i år er mottoet "Sammen for forebygging av selvmord":

Vis at du ser 
Vis at du lytter 
Vis at du bryr deg



torsdag 3. mai 2018

Kjære helsepolitiker

Jeg forstår at du har en travel hverdag, men vil likevel be deg om å sette av de minuttene det tar å lese gjennom det jeg så gjerne vil dele med deg. Opplysninger jeg tror (og håper) vil gi deg et nytt og viktig perspektiv i debatten om selvmord i psykisk helsevern - til det beste for alle.

Noen har kanskje sett mitt navn i media, og enkelte husker kanskje også at jeg som frivilligarbeider for LFSS (Landsforeningen for forebygging av selvmord og selvskading) holdt et innlegg i forbindelse med opprettelse av undersøkelseskommisjon for helsetjenesten i en Åpen høring i Stortingets helse- og omsorgskomité tirsdag 18. april 2017. I tillegg til dette, ga jeg i samarbeid med flere etterlatte etter selvmord en høringsuttalelse til NOU 2015:11 "Med åpne korttatt", samt tok  initiativ til møter med Helse- og omsorgsdepartementet, Riksadvokaten og Justisdepartementet for å formidle våre erfaringer med tilsyns- og påtalemyndighetenes arbeid i etterkant av våre barns dødsfall. I den anledning ble det også innlevert en skriftlig bekymringsmelding til Justisdepartementet - delt ut som skriftlig materiale til samtlige medlemmer av daværende helse- og omsorgskomite i høringsmøte - og som senere ble videreformidlet fra Justis- til Helse- og omsorgsdepartementet, slik at den kunne inngå som en del av vurderingsgrunnlaget da Stortinget tok stilling til ny helsetilsynslov. Et dokument som ikke er nevnt med et eneste ord i departementets dokument til Helse- og omsorgskomiteen (Prop. 150 L 2016-2017), og som vi ikke ble gitt en mulighet til å uttale oss om før komiteen sendte inn sin innstilling og Lov om Statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.v (lovvedtak 8 2017/2018) ble vedtatt av Stortinget 7.12.2017.

Med denne erfaringen friskt i minne, tillater jeg meg å utfordre dere til å tenke nøye gjennom  følgende spørsmål: Hvilke kilder er viktig å lytte til for å oppnå resultater, og er alle kilder like pålitelige? Før du svarer, er det en sentral problemstilling jeg vil du skal ta med deg i vurderingen:

Gjennom historier som berører og tall som skremmer, satte NRK nylig fokus på selvmord i psykisk helsevern- igjen... På bakgrunn av informasjonen som kom fram i reportasjene, gikk politikere og andre ut i media og uttrykte sin bekymring, og problemstillingen ble satt på Stortingets dagsorden - igjen... MEN; var det noen av dere som sjekket opp "fakta" før dere tok initiativ til videre debatt...?

For å starte litt enkelt; I følge NRK tok 1910 personer sitt eget liv i psykisk helsevern i perioden 2008-2015, tilsvarende ca 240 personer årlig. Under overskriften "Vanvittige selvmordstall", ble dette billedlig framstilt som i snitt en pasient annenhver dag. Men... Så vidt meg bekjent består vel fortsatt et år av 365 dager...ikke 480...?  Med andre ord; De horrible tallene som ble presentert for seerne denne kvelden, det som fikk politikere og andre til å reagere med sjokk og bekymring, er i realiteten enda verre enn de faktisk ble framstilt som!

Så til et mer sentralt problem i NRKs framstilling, der både de og forsker Fredrik Walby refererer til "psykisk helsevern", uten å opplyse samfunnet om at de tall og fakta som er lagt fram i realiteten kun omhandler selvmord i spesialisthelsetjenesten. Dette også til tross for at en stor del av ansvaret for psykiatriske pasienter er overført fra spesialist- til kommunehelsetjenesten de senere årene, og at det derav foreligger en stor risiko for at det fortsatt befinner seg et hittil ukjent antall mennesker som har begått selvmord mens de har mottatt psykiatrirelaterte helse- og omsorgstjenester i kommunene (min egen sønn inkludert). En pasientgruppe som heller ikke inngår i NSSFs målgruppe og videre systematiske kartlegging av selvmord, på tross av at Stortinget nylig anerkjente pasientgruppens erfaringer i kvalitetsforbedringsarbeidet ved å vedta at den lovpålagte varslingsplikten etter alvorlige hendelser også skal gjelde for kommunehelsetjenesten.

Videre ble det i NRKs reportasje vist til at ingen hittil har hatt en samlet oversikt over de mange selvmordsdødsfallene blant pasienter i psykisk helsevern - før nå, hvorpå helsedirektør Bjørn Guldvåg på direkte spørsmål på hvorfor det har tatt så lang tid å få disse tallene på bordet, svarer følgende: "Jeg kan ikke si hva som er årsaken til at vi ikke har dem før i dag".  Et svar som oppfattes som intet mindre enn et hån mot alle "oss" som har forsøkt å formidle våre erfaringer, som fulgte med på og satte oss inn Arianson-utvalgets informasjon i NOU 2015:11 "Med åpne kort", som i tillegg har brukt tid på å sette oss inn i Helsetilsynets arbeid og lese deres årlige årsrapporter om oppfølgingen av alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten, og som med det er veldig godt kjent med og klar over at hovedårsaken til dette er at Spesialisthelsetjenestens ikke har overholdt sin plikt til å varsle fra til helsetilsynet og helsedirektoratet i samme tidsperiode som tallene i NRKs reportasje er hentet fra. Med andre ord; informasjon og fakta også dere som helsepolitikere i aller høyeste grad burde hatt kjennskap til og kunnskap om, og som dere har hatt ufattelig mange år og muligheter til å gjøre noe med!

Med dette friskt i minne, med viten om at kvantitet på ingen måte bør ta fokuset vekk fra kvalitet i denne debatten, vil jeg utfordre deg videre til å tenke gjennom følgende spørsmål: Hva er årsaken til at helsetjenesten (tilsynelatende) ikke har klart å forebygge selvmord bedre? Igjen, tenkt gjennom følgende før du svarer:

I NRKs reportasje hevdes det at "ingen har så langt systematisert de mange sakene, for å se på hvor det eventuelt svikter". For meg framstår denne påstanden mest av alt som dårlig journalistikk, angivelig basert på Walbys undring over, sitat: "At disse pasientene har hatt kontakt med psykisk helsevern betyr kanskje at ikke alle har fått tilstrekkelig hjelp". Dette som følge av at Helsetilsynet 10 dager før reportasjen publiserte rapporten "Til beste for den neste - risikostyring før og etter alvorlige hendelser", der de i kapittel 10 om "Hvordan skal spesialisthelsetjenesten innen rus og psykiatri forstå varslingsplikten" konkluderer med følgende: "Mangler ved utredning, behandling og kontinuitet i behandlingen er vanlige funn vi ser ved oppfølging av varslene".

Tilbake til kjernen av og årsaken til min henvendelse.. Med viten om at utrykningsenheten i Statens Helsetilsyn har brukt 10 år på å komme fram til nevnte oppsummering;  Hvordan kan dere forsvare ovenfor pasientene, deres pårørende, helsepersonell som prøver å utføre et forsvarlig arbeide, for ikke å glemme samfunnet for øvrig og/eller "oss" som allerede har opplevd å miste et kjært familiemedlem i selvmord - at dere planlegger å bruke enda mer av samfunnets ressurser til ytterligere administrative tiltak, handlingsplaner, forskningsrapporter m.m, uten å vende blikket tilbake, evaluere de tiltakene som allerede er satt inn - herunder også de utallige nasjonale faglige veilederne og andre retningslinjer som er utarbeidet for helsetjenesten - og finne ut av hvorfor ikke dette har fungert etter sin hensikt? Er det ikke ganske så innlysende allerede at ressursene først og fremst må tilbakeføres dit pasientene befinner seg - at dere først og fremst må rette oppmerksomheten og lytte til de som faktisk vet hvor skoen trykker!?










lørdag 28. april 2018

En siste hilsen til Vestre Toten kommune


I 5 ½ år kjempet jeg for å finne ut av «sannheten», for om mulig å vise Eirik rettferdighet og med det gi ham verdigheten tilbake. En kamp mange nå mener jeg har vunnet, men... Til hvilken pris…?
I løpet av de årene som har gått, foruten "sak" og/eller via andre instanser og/eller som besvarelser på mine henvendelser, har dere kun ved et tilfelle tatt initiativ til direkte kontakt med meg. En telefon, under to døgn etter vi mottok beskjed fra presten om at Eirik var funnet død, der vedkommende ga uttrykk for hvor forferdelig dette hadde vært for alle de som jobbet med Eirik, uten å dele så mye som et medfølende ord til Eiriks familie og venner! At et spakt spørsmål om hva dere evt kunne bistå «oss» med først kom etter at jeg «tente på alle plugga», burde vel være forklaring nok på hvorfor jeg ba vedkommende videreformidle beskjed til resten av kommunens ansatte om å holde seg unna begravelsen av respekt og hensyn til familien!
Det jeg har undret meg over i etterkant av denne henvendelsen, er hvem som vurderte og synes det var en «god ide» å la nettopp denne personen ta direkte kontakt med meg. Vedkommende som var den første jeg meldte bekymring til i forkant av selvmordet, som kunne ha bidratt til å forhindre dødsfallet, men som i stedet ba meg om å anmelde min egen sønn til politiet. Og... Hva var deres egentlige hensikt, da dere elleve måneder etter dødsfallet sendte kopi av Eiriks pasientjournal og uttalelsen til Fylkesmannen i en rekommandert sending til min adresse – uten å følge vanlig prosedyre og la det bli opp til Fylkesmannen å vurdere hvorvidt og hvilke opplysninger jeg skulle få innsyn i? Tenkte dere noen gang på at jeg kom til å sitte alene i mitt eget hjem og lese de dokumentene dere sendte meg og/eller hvordan jeg kom til å reagere på de opplysningene som kommer fram her? For å gi dere noen eksempler:
Hvordan tror dere jeg reagerte, da jeg elleve måneder etter Eiriks død leste at kommunens psykiatri- og miljøtjeneste manglet kompetanse til å følge opp barn og unge under 18 år? Forsto dere ikke at jeg ville komme til å oppfatte dette som et alvorlig tillitsbrudd - at dere som følge av tilbakeholdelse av viktig informasjon også fikk meg til å forstå at dere forhindret meg i å ivareta mitt eget barn på en best mulig måte mens jeg ennå hadde muligheten til det? 
Hvordan tror dere jeg reagerte, da jeg leste følgende uttalelser til Fylkesmannen: "Ukeplanen ble fulgt opp av begge tjenester og stort sett av EEH" ... "EEH var i ferd med å bygge relasjon til de som jobbet nærmest ham", samtidig som pasientjournalen avslørte et avvik på nærmere 70% i gjennomføringen av tiltak og at hele 20 personer(!!) var involvert i oppfølgingen i løpet av de 7 ukene han bodde i leiligheta!? Dette også på tross av at BUP allerede i forkant av innflyttingen anbefalte at max 2-3 personer skulle være involvert,  nettopp for å unngå at for mange fikk et for overfladisk kjennskap til saken - det jeg også ble informert om av BUP og trodde var tilfelle da Eirik flyttet inn i egen bolig!!

Hvordan tror dere jeg så reagerte, vel vitende om at INGEN kan ha rukket å opparbeide en relasjon og/eller ha kjent Eirik særlig godt på det tidspunktet da jeg ringte inn bekymringsmeldingene - da jeg trodde at de jeg snakket med kjente til bakgrunnen for at Eirik bodde i egen leilighet og med det også forsto alvoret i situasjonen - for så å lese følgende journalnotater skrevet i etterkant av telefonsamtalene:

 22.10. 2012: "Fikk tlf. fra Eiriks mor kl 16. Hun hadde da ringt politiet og anmeldt ham for drapstrusler. De skulle notere det, men skulle ikke foreta seg noe annet, fordi psyk.tjen. kunne vurdere han, sier hun at politiet har sagt. Hun mener han må utredes hos lege, fordi lign. Episoder har skjedd før. Har sendt flere meldinger til han om besøk i kveld, men han har ikke svart»

23.10.2012, etter BUP hadde tatt kontakt for å understreke alvoret i situasjonen: «Sendt sms og ringt for å minne på avtale i dag. Ikke svar. Åpner ikke opp når jeg kommer. Ringer på xflere, banker på vinduskarmen og ringer x flere. Ikke kontakt. Avventer å kontakte mor, da u.t prøver å få kontakt i morgen»
I uttalelsen til Fylkesmannen hevder dere at dere ikke mottok informasjon om selvmordsfare, men... Hvordan kan dere forsvare at dere unnlot å agere på bakgrunn av informasjon om voldstrusler, samtidig som dere uttaler at dere kjente til Eiriks sinne og "ønske" om å ta livet av foreldrene? Hvordan kan dere mene at dere skal bli tatt seriøst, når dere påstår at opplysningsplikten først trer i kraft når dere selv får informasjon direkte informasjon fra pasienten om trusler, samtidig som dere ventet i TO DØGN før dere igangsatte tiltak for å avklare situasjonen? Hva om Eirik hadde klart å skade eller drepe meg i løpet av den tiden.... Tror dere virkelig at Eirik ville klart å leve videre etter en slik hendelse!? 

Og.... Hvordan tror dere egentlig jeg reagerte, da jeg i uttalelsen til Fylkesmannen forsto hvordan helse- og omsorgstjenesten oppfattet meg som mor, der særlig en setning brente seg fast i hukommelsen: «Omsorgsavdelingen fikk henvendelse i et brev fra foreldrene, hvor de ønsket å fraskrive seg ansvaret for sin sønn EEH». For ikke å glemme følgende påstand som ikke samsvarer med opplysninger i pasientjournalen, og som best kan forstås som om dere forsøker å legge ord i munnen på en død person som ikke lenger kan forsvare seg selv: "Han fortalte også at han hadde et vanskelig forhold til foreldrene, og beskrev en oppvekst der han ikke ble sett, og hjemmeforhold med høyt konfliktnivå".
Tro nå ikke at jeg ikke vet.... "Bygdedyret" har nemlig avslørt at selv om dere har avstått fra å kommentere saken i media, har den slett ikke blitt behandlet like konfidensielt innad i kommunen. Jeg VET at sistnevnte påstander og holdninger også har blitt servert til andre som på ingen måte har forbindelse til saken...
Jeg forsøker på ingen måte å hevde at jeg er en perfekt mamma, men.... Tenk OM dere bare hadde tatt dere tid til å sette dere inn i saken, lest henvendelsen dere selv viser til og som ligger journalført i Eiriks pasientjournal. Det som i realiteten var et brev til barnevernet og som ble sendt med kopi til omsorgsavdelingen. Tenk OM dere bare hadde giddet å ta opp telefonen og ringt oss for  å avklare hva alt dette handlet om, da dere en måned senere mottok nok en henvendelse fra oss - kopi av en bekymringsmelding til Sykehuset Innlandet, der vi også tydeliggjorde de rettighetene vi som foreldre hadde ovenfor kommunen. OM dere hadde gjort det, ville dere kanskje også forstått at det desidert siste vi ønsket var å fraskrive oss ansvaret for vårt eget barn - at dette i realiteten omhandlet en familie i krise med akutt hjelpebehov! Med det ville også Eirik ha unngått å bli en kasteball i systemet i flere måneder, og jeg kunne ha sluppet å opptre som hans og vår «saksbehandler». Sluppet å gå så langt som å måtte sende inn klage til Fylkesmannen på grunn av manglende oppfyllelse av rettigheter i kommunen - nærmere tre måneder etter den første henvendelsen ble sendt inn. 
I løpet av de åra som har gått, har jeg blitt skremmende klar over kommunens kompetansehull - generelt manglende kunnskap om og forståelse for gjeldende regelverk, retningslinjer og veiledere - og  vitne til hvordan kommunens helse- og omsorgstjeneste har forsøkt ALT for å fraskrive seg ethvert ansvar. Til og med ETTER Fylkesmannens konklusjoner om lovbrudd var kjent, ved å gi feilaktige opplysninger til egen advokat i forbindelse med et oppreisningskrav jeg sendte dere for snart et år siden. I den anledning har jeg lyst til å minne dere på, at dere ovenfor Fylkesmannen har dyttet ansvaret for manglende informasjon over på spesialisthelsetjenesten, herunder påpekt at dere ikke har mottatt epikriser (noe som for øvrig er dokumenter ved at disse ikke er journalført i pasientjournalen), så.... Hvordan forklarer dere da egne uttalelser i til advokaten, der dere viser til vurdering av samtykkekompetanse foretatt av behandler ved BUP Elverum i forbindelse med utskrivelse i juni 2012 og at dette er årsaken til at foreldrene ikke mottok opplysninger fra dere underveis i oppfølgingen, vel vitende om at dette er opplysninger dere ikke har hatt tilgang til før de ble omtalt i avslutningsbrevet fra Fylkesmannen i januar 2015!? Og...for ordens skyld.... Selv om en oppreisning hadde vært på sin plass etter alt dere har latt oss gå igjennom både før og etter dødsfallet, vil ikke kravet bli rettslig forfulgt da deres advokat satt med et større ess i ermet og trakk fram foreldelseskortet i sin siste henvendelse!
I 5 ½ år har jeg ventet på en beklagelse for det som allerede var opplagt da Eirik ble funnet død av politiet og representanter fra kommunens helse- og omsorgstjeneste 24.10.2012. En beklagelse for at helsepersonell ikke tok mine bekymringsvarsler på alvor da jeg to dager før varslet fra om at liv og helse sto i fare, og at familie og venner ikke ble tilbudt krisehjelp på lik linje med de ansatte i kommunen. En beklagelse som i det minste burde kunne forventes etter at Fylkesmannen, nå også pasientskadeordningen, har konkludert med at kommunen opptrådte uforsvarlig – med det forårsaket at en 17 år gammel gutt ikke ble forhindret fra å ta sitt eget liv, og at jeg ble pådratt en posttraumatisk stresslidelse som følge av å ha blitt hensatt i en uavklart trusselsituasjon i over to døgn. En ydmyk beklagelse for hvordan representanter for kommunen har behandlet saken, både i forkant og i etterkant av dødsfallet. DET er tydeligvis for mye å be om......!!!




mandag 2. april 2018

Et siste løfte er innfridd

I 1980 dager og netter har jeg jaktet på "sannheten". Kjempet for Eiriks rettferdighet, med Staten som motstander. 28.3.2018 kom vedtaket som endelig bekrefter det jeg har påstått siden den dagen han ble funnet dø - Eirik ble utsatt for et systemmord:

"..Når det gjeld behandlinga/diagnostiseringa ved Vestre toten kommune, BUP og Sykehuset Innlandet, HF Sanderud i perioden april 2015 til oktober 2012, legg nemnda til grunn at diagnostiseringa/behandlinga ikkje har vore i samsvar med alminneleg god medisinsk praksis." ..

".. I april 2012 vart det opplyst frå spesialister i barne- og ungdomspsykiatri om behov for meir grundig diagnostisk karlegging og mistanke om at pasienten hadde schizotyp liding. I følgje den medisinske vurderinga til Zeiner vart behov for grundigare diagnostisk kartlegging ikkje følgt opp vidare i samsvar med alminneleg god medisinsk praksis. Det burde ha vore fokus på psykiske lidingar og drøfting av differensialdiagnostiske aspekter".. 

"..Ved innlegginga i juli 2012 vart det heller ikkje gjennomført god nok diagnostisk kartlegging. Nemnda legg til grunn i samsvar med den medisinske vurderinga til Zeiner at pasienten burde hatt eit forlenga opphald ved Sykehuset Innlandet, BUP Sanderud for diagnostisk avklaring slik at det kunne ha vore laga ein behandlingsplan i samsvar med ei samla vurdering. Nemnda legg til grunn i samsvar med den medisinske vurderinga til Zeiner at ei breiare diagnostisk kartlegging kunne ha bidrege til at den vidare oppfølginga av pasienten kunne ha vore betre"..

"..Nemnda legg til grunn i samsvar med den medisinske vurderinga til Zeiner at oppfølginga av psykiatritjenesta i Vestre Toten kommune i september/oktober 2012 ikkje har vore i samsvar med alminnelig god medisinsk praksis"..

"..Nemnda legg til grunn i samsvar med den medisinske vurderinga til Zeiner at dersom oppfølginga av psykiatritjenesta i Vestre Toten kommune i september/oktober 2012 hadde inkludert retningslinjer om ansvar for kontakt lege/legevakt ved behov for akutt legeundersøking av pasienten, ville det mest sannsynleg ha vore teke kontakt med lege 23.10.12 for legeundersøking av pasienten inklusiv vurdering av sjølvmordsfare"..

"..Nemnda legg til grunn i samsvar med den medisinske vurderinga til Zeiner at vurdering av sjølvmordsfare og klarheit i ansvar for å be om legeundersøking av pasienten i perioden september 2012 til oktober 2012 ikkje har vore i samsvar med alminnelig god medisinsk praksis"..

"..Nemnda har etter ei samla vurdering kome til at det mest sannsynleg er årsakssammenheng mellom den mangelfulle oppfølginga og sjølvmordet"


Det tok litt tid før ordene sank inn. Før jeg forsto at mitt siste løfte til Eirik nå er innfridd. At jeg ikke lengre trenger å forholde meg saklig til fakta, sørge for at alle mine uttalelser og påstander knyttet til ham er faglig forankret i fakta, lovverk, nasjonale retningslinjer etc. At ordet "adekvat" er et avsluttet kapitel, og at jeg nå faktisk kan tillate meg å føle igjen. Tillate meg selv å være "bare en mamma", på godt og vondt. 

Enn så lenge er det meste et kaos, uten at jeg helt klarer å sette ord på hva jeg tenker og føler. Det er så overveldende. Så mange tanker. Så mye å ta innover seg. Jeg prøver å la tårene renne, la sinne få rase når jeg har behov for det, men... Den "muren" av innestengte følelser som har bygd seg opp, er ikke like lett å rive ned.

Kampen for Eiriks rettferdighet er over, men jeg vet allerede nå at siste ord ikke er sagt. At jeg fortsatt føler et sterkt behov for å gjøre det jeg kan for at hans og mine erfaringer skal komme andre til nytte. Jeg må bare ta den tiden jeg trenger til å finne igjen meg selv først...







mandag 6. november 2017

Et siste farvel

I dag er det 5 år siden vi tok et siste farvel med Eirik. 5 år siden vennene hans og jeg sto foran en fullsatt kirke og leste opp våre siste hilsener til ham. 5 år siden Marita for aller siste gang sang for lillebror - Sov lillebror og venn




Blant alle merkedagene i løpet av året, er dagene fra jeg så Eirik for siste gang i live og frem til begravelsen hans de verste. Dager overfylt av angst, preget av tunge tanker og håpløshet. Da det eneste jeg ønsker er å møte ham igjen, se med egne øyne at han har det bra der han er nå. Dager da jeg mer enn noe annet har behov for å la tårene trille, kjenne på smerten, føle savnet i hver minste lille celle i kroppen - uten hensyn til "verden der ute", de som måtte mene at jeg burde ha kommet videre nå eller til "kampen mot systemet" som til stadighet tvinger meg til å forholde meg objektiv og saklig til fakta. Dager da jeg tillater meg selv å være "bare en mamma", en engle-mamma...


Å være sterk er ikke å løpe raskest, hoppe lengst eller å løfte tyngst.
Å være sterk er ikke alltid å vinne, alltid å ha rett eller alltid vite best.
Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest, slåss for noe man tror på selv om man ikke har krefter igjen og se sannheten i øynene selv om den ofte er hard.













mandag 9. oktober 2017

Hvem ville du vært i dag....?

Jeg kjente det med en gang jeg våknet i går. Den overveldende følelsen av å gå nok en dag i møte, uten Eirik. Tomheten. Ensomheten. Savnet. Smerten. Det føltes som om dyna jeg lå under veide et tonn. At det ikke fantes noen grunn til å forsøke å puste videre, være en del av livet. Det eneste jeg ønsket var å snu meg rundt å og vende tilbake til drømmen. En "verden" der jeg fortsatt er stolt vitne til at minstemann blir voksen, der jeg kan høre stemmen hans, snakke med ham, klemme ham. Der tårene som renner er forårsaket av glede, hikstene av latter.

Solstrålene som snek seg inn i rommet drev søvnen på flukt. I sterk motsetning til hva jeg "normalt" ville ha gjort - stå opp og gjøre alt for å jage vekk hver minste lille følelse i kroppen - ble jeg liggende. Tillot meg selv å kjenne på det som stadig oftere dukker opp i drømmene, og som gjør så uendelig vondt å våkne opp fra - hvordan Eirik ville ha sett ut, hvordan livet hans hadde vært, om han hadde levd i dag. Spørsmål jeg vet jeg aldri vil få svar på, og som mer enn noe annet minner meg på at jeg aldri mer skal få se ham igjen. Aldri mer få gi ham en klem, fortelle hvor glad jeg er i ham. Aldri mer...

Det tok lang tid før jeg igjen registrerte rommet jeg var i. De to vakre pelsklingene mine som etter alle kunstens regler forsøkte å trøste, og som etter hvert begynte å få et påtrengende behov for å komme seg ut i frisk luft. Med en kropp tung som bly kom jeg meg ut av senga. Nærmest på autopilot ble den daglige morgenrutina gjennomført; slippe ut hundene, gå på badet å stelle meg, sette på kaffetrakteren og fore hundene før jeg setter meg ned med den første kaffekoppen.

Av gammel vane ble pc'n skrudd på, men det var ikke nyheter, mailboks og oppdateringer på diverse sosiale medier jeg var på jakt etter. Jeg trengte en lyd i huset - musikk. Noe som kunne gjenspeile den sinnsstemningen jeg var i. 

Jeg fant det jeg lette etter. Min form for terapi - en tekst som setter ord på de følelsene jeg ikke klarer å gi uttrykk for i møte med andre. Det ene som gjør at jeg klarer å være i følelsen, erkjenne at den er der og gi utløp for den.

Jeg gråt meg nok ikke tom, men likevel lenge nok til at dagen i dag kjennes litt bedre enn dagen i går.

Who you'd be today (Kenny Chesney)

Sunny days seem to hurt the most
I wear the pain like a heavy coat
I fell you every where I go
See you smile, I see your face
I hear you laughing in the rain
Still can't belive your gone

It ain't fair - you died to young
Like a story that had just begun
But death tore the paiges all away
God knows how I miss you
All the hell that I been trough
Just knowin no one can take your place 
Sometimes I wonder who you'd be today

Would you see the world
Would you chase your dreams
Settle down with a family
Wonder what would you name your babies
Some days the skys so blue
Feel like I can talk to you
I know it might sound crazy

It ain't fair - you died to young
Like a story that had just begun
But death tore the paiges all away
God knows how I miss you
All the hell that I been trough
Just knowing no one can take your place 
Sometimes I wonder who you'd be today

To day.. to day...to day...

Sunny days seem to hurt the must
I wear the pain like a heavy coat
The only thing that gives me hope
Is I know I see you again some day

Some day... Some day... Som day...













onsdag 31. mai 2017

Hangin on'

Det tar litt tid før jeg våger å lette blikket, se meg selv i speilet.
Det er ikke lengre den humørfylte jenta som titter tilbake på meg.
Hun som en gang trivdes så godt i selskap  med gode venner, le og ha det gøy sammen.
Hun som elsket å reise rundt i verden, likte å se og lære nye ting.
Hvor er hun? Hvem er jeg?

Jeg liker ikke øynene som ser tilbake på meg.
Tynget av alvor, preget av tristhet.
Øyne som avslører at den sterke jenta andre ser,
slett ikke er så sterk som andre tror.
Liker ikke det usminkede fjeset, det ugredde håret.
Lepper som skjelver, i forsøket på stoppe tårene som renner.

Jeg liker ikke jenta som møter meg i speilet.
Må likevel våge å møte henne.
Lære meg å bli kjent med henne.
Erkjenne at også hun er en del av meg.
At hun alltid vil være der.
At hun alltid har vært der.
Gi henne den plassen hun trenger, men ikke mer enn det.

Musikken fra stua blir med et symbolsk...
Kim Wilde... Keep me hangin on....
Jenta jeg var, er her fortsatt.
Hun har ikke forlatt meg.
Jeg må bare våge å se henne.
Gi henne litt større plass i livet mitt.

Det skal så lite til for å snu en vond dag til noe bedre.
En kald snute fra mine firbeinte kjære. Et lite; "Hei mamsen, skal vi leke?"
Et smil fra en tilfeldig og ukjent forbipasserende
En telefon eller melding...noe som minner meg på at det finnes et liv "der ute"
Et liv som venter på meg, som er der, når jeg er klar